Han var svensk kung /och/ norsk kung, under respektive lands lagar.
Mostly for having references online and in case someone on the flist runs into aggravatingly misinformed Norwegians again.
(From Nordisk tidsskrift för vetenskap, konst och industri, 2005)
(pp. 18-19, on the union)
Tilsammans med dramatiken 1905 ger händelserna 1814 gärna bilden av en konfliktfylld och redan från början dödsdömt union, en samverkan enbart byggd på svensk övervåld, en union som den norska siden enigt och envetet stred emot under dess hela existens. En sådan beskrivning, inte helt ovanlig vare sig på norska eller i svenska sammanhang, är en vrångbild. Karl Johan, regent från 1818, hade av olika skäl varit tilmötesgående 1814. Orsakerna var flera (...) Försöken på 1820-talet att flytta fram kungamaktens positioner i Norge, bland annat med hjälp av ett aldesstånd, misslyckades (...) Tiden 1830-1870 var däremot i huvudsak en harmonisk tid för unionen, trots ståathållarstriden som blossade upp i 1859. Posten som kungen ställföreträdre i Kristiania med denne uppehöll sig i Sverige uppfattades som en symbol för norsk underordning, även om ämbetet på senare tid besatts av norrmän (...) Men det var åanda först på 1890-talet som unionsupplösning började lanseras. Fram tilll dess gällde striden ojämlikheten inom unionen, främst manifesterad av att utrikesministern var svensk och at utrikesförvaltningen verkade i Stockholm, oåatkomlig för stortings inflytande.
Förutom utrikesstyret - som för en stat är av särskild symbolisk vikt - var dock Norge en självständig stat. Att man idag ofta träffar på uppfattningen att Norge var en del av Sverige - som riksdele Finland fram till 1809 - är en följd av den begränsade roll unionen har i svenskt historiemedvetande. Norge hade emellertid en egen konstitution, eget parlament (stortinget), egen regering, egen förvaltning, egen armé och egna gränser mot omvärlden. På sätt och vis hade man också en egen kung. Når till exempel Oscar II med tåg överskred gränsen till sitt andra kungarike Norge bytte han till norsk uniform och språket i kupén blev norska. Oscar II var inte i första hand unionskung. Han var svensk kung och norsk kung, under respektive lands lagar.
(pp. 70, on the political differences)
De radikale krefter hadde større spillerom og var kraftigere i Norge. Da det gikk mot 1884 [parlamentarisme innføres i Norge], ble forskjellen mellom Norge og Sverige markant. I Sverige begynte man å frykte den liberale smitte. Min kollega Göran B. Nilsson skriver at de svenske ultrakonservative begynte å utyntte unionen på samme listige måte som de norske radikale. De norske radikoe dro i en retning og de svenske ultrakonservative dro i en annen retning slik at unionen revnet på midte. Og det er ikke en helt ueffen måte å beskrive situasjonen fra 1870 og fremover på.
(From Nordisk tidsskrift för vetenskap, konst och industri, 2009)
(pp. 307, on the Swedisn invasion of Norway in 1808)
Tanken om å erobre Norge var ikke noe nytt i svensk utenrikspolitikk. Verken den avdøde kong Gustav II eller Gustav IV Adolf selv hadde lagt skjul på denne ambisjonen (...) Mange nordmenn var imidlertid ikke negative til svensk herredømme. I de okkuperte omrødene nøt man godt av gjenåpnede handelsforbindelser til Vest-Sverige etter at britisk blokade og krigen hadde lagt østnorsk økonimi i ruiner. Kollaboratører hadde derfor svenskene i det minste nok av.
I mai besluttet en stadig mer irritert kong Gustav IV Adolf å forsøke seg på en invasjon av Sjælland i stedet, etter at 12 000 britiske hjelpetropper hadde anløpt Göteborg. Det endte med en trippel fiasko. Ved en misforståelse trakk Armfelt Västra Arméen helt ut av Norge, mens de britiske troppene seilte hjem igjen etter en komisk krangel om hvem som skulle ha overkommandoen over dem. Dermed ble det ikke noe av invasjonen av Sjælland, mens Gustav IV Adolfs motoffensivplaner i Finland også rant vekk i sanden.
(pp. 310, on hilarious mental images)
Kun øverstkommanderend nordafjells, general Georg Frederik von Krogh, så seg i stand til å iverksette en mindre ekspedisjon inn i Jämtland på leting etter den russiske hæren. Fire uker i jämtlandske ødemarker uten å ha sett snurten av russerne tvang imidlertid trønderne til retrett.
(pp. 311, on the election on Christian/Carl August as Swedish heir apparent)
Valget av Christian August som svensk kronprins gikk hånd i hånd med den stadig levende svenske ambisjonen om en forening med Norge. Adlersparre la aldri skjul på at tanken var at nordmennene på kortere eller elngre sikt ville følge Christian August, som i løpet av 1808 og 1809 oppnådde en popularitet i Norge av dimensjoner som få har opplevd etter ham.
Motsatt tårnet misnøyen med regjeringen i København seg opp blant nordmennene, dels over krigen med Storbritannia - som la norsk økonomi i ruiner - og dels over krigen med Sverige, som ble opplevd som et rent dynastisk oppgjør stikk i strid med folkets interesse. Det var kretser og miljøer i alle sosiale lag av befolkningen, spesielt på Østlandet, som arbeidet aktivt for en forening med Sverige i 1809. Grev Herman Wedel Jarlsberg, som var medlem av den norske Regjeringskommisjonen nedsatt i 1807 under Christian Augusts ledelse for å ivareta myndighetsutøvelsen under krigen, sto i spissen for en grupe innflytelsesrike nordmenn som konspirerte med Adlersparre og andre sentrale svenske aktører. Målet var en treriksforening under Fredrik VI og, da dette viste seg fruktesløst, en toriksforening under Christian August. Avskjedsfesten for Christian August i Christiania og stiftelsen av Selskabet for Norges Vel den 29. desember 1809 var lite tilslørt norsk separatisme, med blikk mot en forening med Sverige. Også en rekke østlandsbønder løp svenske ærender, motivert av de økonomiske interessene som lå i en forening med Sverige.
Samt avsnittene om dansketida i Knut Nærums Norsk litterturhistorie. Fritt etter hukommelsen.
VANSKER MED DANSKER
Takket være Svartedauden hastet det med å få folketallet tilbake til gamle høyder. Uten barn, ingen ungdom, og uten ungdom, inger troverdig avskrekkende forsvarshær. Mend nordmennene var sendrektige. Det varte og rakk med de store barnekullene. Vi vet ikke hvorfor, men en mulighet er at være forfedre ikke var flinke nok til å prioritere vaginalt samleie.
Kong Christian Fredrik av Danmark grep anledningen. Han utnyttet den norske hangen til fellatio og okkuperte hele landet. Her var det ikke lenger snakk om likeverdig medlemskap i noen union. I stede sendte han sine tropper til nabolandet i nord. De danske troppene marsjerte opp datigens svar på Karl Johans gate, avsatte den norske kongen og bante vei for den danske stattholder Løwendahl. Det var begynnelsen på en mørk periode for norsk kultur. Firehundreårsnatten hadde senket seg. Mange trodde at det ikke kunne bli mørkere. De visste ikke at i løpet av tiden som fulgte, skulle danskene og skru av den nasjonale nattbordlampe.
På Amalienborg slott i København satt Christian Fredrik og funderte. La oss avlegge ham en visitt, der han sitter i det flakkende skjøret fra oljelampen, godt støttet opp av broderte puter, med gåsefjærpennen i hånden. Nede på slottsplassen klimpres det liflig på lutt, og lukten av helstekt bjørn siver inn gjennom blyglassvinduet. Christian Fredrik er nå konge over både Danmark og Norge. Nettopp derfor er han redd. Han vet at mange nordmenn vil ha tilbake sin nasjonale selvstendighet. Den danske selvstendigheten er ikke god nok for dem. Han skriver ett enslig ord på pergamentet sitt. Ordet er kultur. Nasjonalfølelsen springer ut av den nasjonale kulturen. Skulle han kue folket i nord, måtte han knekke kulturen deres, slik enhver okkupantmakt har gått inn for å knekke de okkupertes kultur. Kulturen er avgjørende i krig og krise. Det var derfor norske aviser skrev så mye om Robinson-ekspedisjonen mens Norge deltok i krigen mot Jugoslavia.
DANSKENE INNDRAR NORSKE TEKSTER
Danskekongen sendte sine lansesvenner fra gård til gård i den norske fjellheimen for å samle inn alt de kunne finne av skriftlig materiale. Enkelste nordmenn forsøkte å gjemme pergamentene sine på uthuset, men alle som en ble tatt. De fikk skåret dype render i ryggen, og i rendene helte man salt, pepper og en ganske pikant chilisaus. Alle Norges tekste ble fraktete med seilskute til København. Der ble de lagt i en stable midt på Kongens Nytorv. Kongen tente selv en svovelstikke og satte deen borttil. Slik gikk den norske skrifttradisjonen opp i røyk. Bålet brant i over en halv time, og røyken kunne sees helt fra enden av torget.
Noen nordmenn hadde klart å komme seg til England. De etablerte et norsk miljø i London. Derfra kjempet de mot den danske okkupasjonen. De skrev meldinger om norsk motstand og tegnet grove karikaturer av danskekonge. Pergamentene puttet de i flasker, som ble kastet i Themsen for at elva skulle bringe dem ut til havet og videre med strømmen til Norge. Flere av disse flaskene ble funnet under en arkeologisk utgraving i Windsor, flere mil lenger opp langs elva. Det beviser at fjortenhundretallets norske miljø i London hadde liten kjennskap til flo og fjære.
Hjemme i fjellandet var motstandsviljen fortsatt sterk. Det gikk sjelden en uke uten at en nordmann ropte smederim mot sin lokale danskefut. Ofte satte en eller annen våghals leppene til underarmen og blåste prompelyder bok stattholderens rygg. På den andre siden av Kattegat kalte Kongen til seg sine rådgivere og kom fram til at en også måtte utslette nordmennense muntlige fortellertradisjon. Dermed måtte kongs lansesvenner ut på en ny runde i de norske fjell. Denne gangne tok de med seg alt nordmenn kunne huske av eventyr, folkeviser, ballader og sagn. SElv ikke barneregler og enkle ellinger fikk de beholde. Også denne gangen fikk de danske syrker hardhendt fram. Da de hadde gjort sitt, var det ikke igjen så mye som et akka bakka.
De norske eventyrene var borte. Uten å være misunnelig på våre senere danske venner må en kunne si at slik ble grunnen lagt for H. C. Andersens suksess.
Rundt omrking på norske gårder satt nordmennene umælende igjen. De visste at den som mælte, ville bli drept av danske soldater. Undertrykkelsen var total. Nordmennene var redde, og de var rasende. De var så sinte at selv om de hadde hatt lov til å mæle, så hadde de ikke klart å mæle et ord. Alt de maktet var å sitte og spenne musklene, så hele kroppen skaket. Der satt de på sine fjellgårder, med sammenbitte tenner, jeksel malende mot jeksel, så kalkskyen sto ut av munnen på dem, mens de knurret lavt. Slik gikk flere hundre år.
(From Nordisk tidsskrift för vetenskap, konst och industri, 2005)
(pp. 18-19, on the union)
Tilsammans med dramatiken 1905 ger händelserna 1814 gärna bilden av en konfliktfylld och redan från början dödsdömt union, en samverkan enbart byggd på svensk övervåld, en union som den norska siden enigt och envetet stred emot under dess hela existens. En sådan beskrivning, inte helt ovanlig vare sig på norska eller i svenska sammanhang, är en vrångbild. Karl Johan, regent från 1818, hade av olika skäl varit tilmötesgående 1814. Orsakerna var flera (...) Försöken på 1820-talet att flytta fram kungamaktens positioner i Norge, bland annat med hjälp av ett aldesstånd, misslyckades (...) Tiden 1830-1870 var däremot i huvudsak en harmonisk tid för unionen, trots ståathållarstriden som blossade upp i 1859. Posten som kungen ställföreträdre i Kristiania med denne uppehöll sig i Sverige uppfattades som en symbol för norsk underordning, även om ämbetet på senare tid besatts av norrmän (...) Men det var åanda först på 1890-talet som unionsupplösning började lanseras. Fram tilll dess gällde striden ojämlikheten inom unionen, främst manifesterad av att utrikesministern var svensk och at utrikesförvaltningen verkade i Stockholm, oåatkomlig för stortings inflytande.
Förutom utrikesstyret - som för en stat är av särskild symbolisk vikt - var dock Norge en självständig stat. Att man idag ofta träffar på uppfattningen att Norge var en del av Sverige - som riksdele Finland fram till 1809 - är en följd av den begränsade roll unionen har i svenskt historiemedvetande. Norge hade emellertid en egen konstitution, eget parlament (stortinget), egen regering, egen förvaltning, egen armé och egna gränser mot omvärlden. På sätt och vis hade man också en egen kung. Når till exempel Oscar II med tåg överskred gränsen till sitt andra kungarike Norge bytte han till norsk uniform och språket i kupén blev norska. Oscar II var inte i första hand unionskung. Han var svensk kung och norsk kung, under respektive lands lagar.
(pp. 70, on the political differences)
De radikale krefter hadde større spillerom og var kraftigere i Norge. Da det gikk mot 1884 [parlamentarisme innføres i Norge], ble forskjellen mellom Norge og Sverige markant. I Sverige begynte man å frykte den liberale smitte. Min kollega Göran B. Nilsson skriver at de svenske ultrakonservative begynte å utyntte unionen på samme listige måte som de norske radikale. De norske radikoe dro i en retning og de svenske ultrakonservative dro i en annen retning slik at unionen revnet på midte. Og det er ikke en helt ueffen måte å beskrive situasjonen fra 1870 og fremover på.
(From Nordisk tidsskrift för vetenskap, konst och industri, 2009)
(pp. 307, on the Swedisn invasion of Norway in 1808)
Tanken om å erobre Norge var ikke noe nytt i svensk utenrikspolitikk. Verken den avdøde kong Gustav II eller Gustav IV Adolf selv hadde lagt skjul på denne ambisjonen (...) Mange nordmenn var imidlertid ikke negative til svensk herredømme. I de okkuperte omrødene nøt man godt av gjenåpnede handelsforbindelser til Vest-Sverige etter at britisk blokade og krigen hadde lagt østnorsk økonimi i ruiner. Kollaboratører hadde derfor svenskene i det minste nok av.
I mai besluttet en stadig mer irritert kong Gustav IV Adolf å forsøke seg på en invasjon av Sjælland i stedet, etter at 12 000 britiske hjelpetropper hadde anløpt Göteborg. Det endte med en trippel fiasko. Ved en misforståelse trakk Armfelt Västra Arméen helt ut av Norge, mens de britiske troppene seilte hjem igjen etter en komisk krangel om hvem som skulle ha overkommandoen over dem. Dermed ble det ikke noe av invasjonen av Sjælland, mens Gustav IV Adolfs motoffensivplaner i Finland også rant vekk i sanden.
(pp. 310, on hilarious mental images)
Kun øverstkommanderend nordafjells, general Georg Frederik von Krogh, så seg i stand til å iverksette en mindre ekspedisjon inn i Jämtland på leting etter den russiske hæren. Fire uker i jämtlandske ødemarker uten å ha sett snurten av russerne tvang imidlertid trønderne til retrett.
(pp. 311, on the election on Christian/Carl August as Swedish heir apparent)
Valget av Christian August som svensk kronprins gikk hånd i hånd med den stadig levende svenske ambisjonen om en forening med Norge. Adlersparre la aldri skjul på at tanken var at nordmennene på kortere eller elngre sikt ville følge Christian August, som i løpet av 1808 og 1809 oppnådde en popularitet i Norge av dimensjoner som få har opplevd etter ham.
Motsatt tårnet misnøyen med regjeringen i København seg opp blant nordmennene, dels over krigen med Storbritannia - som la norsk økonomi i ruiner - og dels over krigen med Sverige, som ble opplevd som et rent dynastisk oppgjør stikk i strid med folkets interesse. Det var kretser og miljøer i alle sosiale lag av befolkningen, spesielt på Østlandet, som arbeidet aktivt for en forening med Sverige i 1809. Grev Herman Wedel Jarlsberg, som var medlem av den norske Regjeringskommisjonen nedsatt i 1807 under Christian Augusts ledelse for å ivareta myndighetsutøvelsen under krigen, sto i spissen for en grupe innflytelsesrike nordmenn som konspirerte med Adlersparre og andre sentrale svenske aktører. Målet var en treriksforening under Fredrik VI og, da dette viste seg fruktesløst, en toriksforening under Christian August. Avskjedsfesten for Christian August i Christiania og stiftelsen av Selskabet for Norges Vel den 29. desember 1809 var lite tilslørt norsk separatisme, med blikk mot en forening med Sverige. Også en rekke østlandsbønder løp svenske ærender, motivert av de økonomiske interessene som lå i en forening med Sverige.
Samt avsnittene om dansketida i Knut Nærums Norsk litterturhistorie. Fritt etter hukommelsen.
VANSKER MED DANSKER
Takket være Svartedauden hastet det med å få folketallet tilbake til gamle høyder. Uten barn, ingen ungdom, og uten ungdom, inger troverdig avskrekkende forsvarshær. Mend nordmennene var sendrektige. Det varte og rakk med de store barnekullene. Vi vet ikke hvorfor, men en mulighet er at være forfedre ikke var flinke nok til å prioritere vaginalt samleie.
Kong Christian Fredrik av Danmark grep anledningen. Han utnyttet den norske hangen til fellatio og okkuperte hele landet. Her var det ikke lenger snakk om likeverdig medlemskap i noen union. I stede sendte han sine tropper til nabolandet i nord. De danske troppene marsjerte opp datigens svar på Karl Johans gate, avsatte den norske kongen og bante vei for den danske stattholder Løwendahl. Det var begynnelsen på en mørk periode for norsk kultur. Firehundreårsnatten hadde senket seg. Mange trodde at det ikke kunne bli mørkere. De visste ikke at i løpet av tiden som fulgte, skulle danskene og skru av den nasjonale nattbordlampe.
På Amalienborg slott i København satt Christian Fredrik og funderte. La oss avlegge ham en visitt, der han sitter i det flakkende skjøret fra oljelampen, godt støttet opp av broderte puter, med gåsefjærpennen i hånden. Nede på slottsplassen klimpres det liflig på lutt, og lukten av helstekt bjørn siver inn gjennom blyglassvinduet. Christian Fredrik er nå konge over både Danmark og Norge. Nettopp derfor er han redd. Han vet at mange nordmenn vil ha tilbake sin nasjonale selvstendighet. Den danske selvstendigheten er ikke god nok for dem. Han skriver ett enslig ord på pergamentet sitt. Ordet er kultur. Nasjonalfølelsen springer ut av den nasjonale kulturen. Skulle han kue folket i nord, måtte han knekke kulturen deres, slik enhver okkupantmakt har gått inn for å knekke de okkupertes kultur. Kulturen er avgjørende i krig og krise. Det var derfor norske aviser skrev så mye om Robinson-ekspedisjonen mens Norge deltok i krigen mot Jugoslavia.
DANSKENE INNDRAR NORSKE TEKSTER
Danskekongen sendte sine lansesvenner fra gård til gård i den norske fjellheimen for å samle inn alt de kunne finne av skriftlig materiale. Enkelste nordmenn forsøkte å gjemme pergamentene sine på uthuset, men alle som en ble tatt. De fikk skåret dype render i ryggen, og i rendene helte man salt, pepper og en ganske pikant chilisaus. Alle Norges tekste ble fraktete med seilskute til København. Der ble de lagt i en stable midt på Kongens Nytorv. Kongen tente selv en svovelstikke og satte deen borttil. Slik gikk den norske skrifttradisjonen opp i røyk. Bålet brant i over en halv time, og røyken kunne sees helt fra enden av torget.
Noen nordmenn hadde klart å komme seg til England. De etablerte et norsk miljø i London. Derfra kjempet de mot den danske okkupasjonen. De skrev meldinger om norsk motstand og tegnet grove karikaturer av danskekonge. Pergamentene puttet de i flasker, som ble kastet i Themsen for at elva skulle bringe dem ut til havet og videre med strømmen til Norge. Flere av disse flaskene ble funnet under en arkeologisk utgraving i Windsor, flere mil lenger opp langs elva. Det beviser at fjortenhundretallets norske miljø i London hadde liten kjennskap til flo og fjære.
Hjemme i fjellandet var motstandsviljen fortsatt sterk. Det gikk sjelden en uke uten at en nordmann ropte smederim mot sin lokale danskefut. Ofte satte en eller annen våghals leppene til underarmen og blåste prompelyder bok stattholderens rygg. På den andre siden av Kattegat kalte Kongen til seg sine rådgivere og kom fram til at en også måtte utslette nordmennense muntlige fortellertradisjon. Dermed måtte kongs lansesvenner ut på en ny runde i de norske fjell. Denne gangne tok de med seg alt nordmenn kunne huske av eventyr, folkeviser, ballader og sagn. SElv ikke barneregler og enkle ellinger fikk de beholde. Også denne gangen fikk de danske syrker hardhendt fram. Da de hadde gjort sitt, var det ikke igjen så mye som et akka bakka.
De norske eventyrene var borte. Uten å være misunnelig på våre senere danske venner må en kunne si at slik ble grunnen lagt for H. C. Andersens suksess.
Rundt omrking på norske gårder satt nordmennene umælende igjen. De visste at den som mælte, ville bli drept av danske soldater. Undertrykkelsen var total. Nordmennene var redde, og de var rasende. De var så sinte at selv om de hadde hatt lov til å mæle, så hadde de ikke klart å mæle et ord. Alt de maktet var å sitte og spenne musklene, så hele kroppen skaket. Der satt de på sine fjellgårder, med sammenbitte tenner, jeksel malende mot jeksel, så kalkskyen sto ut av munnen på dem, mens de knurret lavt. Slik gikk flere hundre år.